Ha du vært  ombord

Har du vært ombord?

Det var spørsmålet jeg fikk, levert med det gravalvorlige ansiktsuttrykket man ellers bare ser hos folk som venter på proviantbåten i storm.

Spørreren var en type jeg kjenner godt: en båtentusiast av den ekte sorten – en som kan alt om kaldklinking av trebåtskrog, som kan høre på lyden om en Marna-motor fusker på andre slaget, og som kjenner lukta av skarndekk som trenger tjæring.

Men spør ham om rent generelle samfunnstema, som for eksempel hvem som er statsminister, eller hva inflasjon er, og du får samme blikk som når han finner en plastbåt på båtutstilling: en slags blanding av sorg og vantro.

Han har et språk som kunne fått en gammel jektebygger til å nikke anerkjennende, men som i møte med bredere vokabular er omtrent som å slippe en velfrisert fembøring på åpent hav i orkan – det flyter en stund, før det går rundt med et siste kvekk.

Det finnes en egen verdighet i disse menneskene. En slags urokkelig ro, som om verden aldri helt angår dem så lenge det finnes tjære, tauverk og en presenning å krangle med.

Politisk debatt? Nei, men han kan forklare deg forskjellen på en 7-hesters FM-motor og en ensylindret Sabb så detaljert at du til slutt tror det finnes et eget livssyn innebygd i motorblokka.

Man må beundre fokuset. Han kan stå i tre timer og diskutere en nagles plassering på en skandekklist, men gå fullstendig glipp av at bybanen er bygget helt frem til kaia i mellomtiden.

Han kan sitte i dypeste alvor og vurdere klinkesømmer i en times tid – men spør du ham om han har vært på Netflix, ser han ut som du har bannet på kirkegulvet.

Men like fullt – det er disse menneskene som holder på kunnskap verden ellers hadde glemt. De vet hvordan man tetter et lekk skrog med never og slips, hvordan man kjefter på værmeldinga uten å bruke et eneste moderne kraftuttrykk, og hvordan man betrakter en blankstille fjord som en gave fra selve skapelsen.

Så når han spør, med et fast blikk: "Har du vært ombord?",

– ja, da vet du at det ikke er snakk om hvilket som helst "ombord".

Det er snakk om en prøvelse, en seremoni. En anerkjennelse.

Og da nikker du alvorlig, og svarer:

"Ja. Jeg har vært ombord."

Selv om det bare var på en flytebrygge på kjøpesenteret.

For i hans verden er det ikke detaljene som avgjør. Det er holdningen. Kallet. Å stå på svai i støvregnet, kjenne tauverket bite i hendene, og kunne nikke stille til andre innvidde – de som aldri spør om du har sett "den nye serien", men heller om du har prøvd å stake opp en gammel fjordbåt i motvind uten motor.

De som fremdeles tror GPS er noe man kan klare seg uten, så lenge man har en våt finger og en viss peiling på hvor nord er.

Og kanskje, innerst inne, misunner vi dem litt.

De som vet at en virkelig livsferd ikke trenger verken app eller wifi – bare et skrått blikk på horisonten, en stiv bris i ansiktet, og en båt som svarer som en gammel venn.

Det var slik jeg til slutt fant meg selv ombord i hans båt – en veteran av tre og stål, med flere lag tjære enn en middels stor stavkirke. Jeg ble møtt av lukta av salt, diesel og gammelt tauverk, en lukt som fikk moderne båtmesser til å virke som parfymerier.

Han viste meg rundt med samme alvor som en kaptein på sitt første tokt.

"Her e' motoren," sa han, og klappet kjærlig på en motordeksel som så ut som det hadde vært i bruk under første verdenskrig. "7 hestekrefter. Men det e' solide hesta."

Han sa det på en måte som fikk meg til å forstå at dette var ikke ordinære hester, dette var hester som hadde gått i ulestreg hele livet og aldri klaget.

Vi gikk fram i baugen, der dekket knirket på en måte som kunne fått en moderne båtinspektør til å falle i staver av forskrekkelse. Men her var det en del av sjelen.

"Så," sa han og kikket megetsigende på meg, "kan du slå en pålestikk?"

Jeg rakk ikke å svare før han hadde tryllet frem et tau og sto klar som en magiker med tauverkets svar på kanin-i-hatten-trikset.

Etterpå satt vi på dekk, mens han filosoferte over livet slik bare en båtkjenner kan:

"Det gjeld å ha vind i segla og vatn under kjølen. Resten e' fjas."

Og for første gang på lenge tenkte jeg at kanskje, bare kanskje, er det nettopp denne enkelheten vi andre leter etter i våre liv med hurtige strømmer, oppdaterte apper og evige bekymringer.

Kanskje er det nok å ha en båt som går, en motor som svarer på første trekk, og en venn som spør:

"Har du vært ombord?"

Senere, da jeg klatret i land med buksa full av tjæreflekker og en duft av gammel sjø som hang tungt rundt meg, ropte han etter meg:

"Du må forresten huske å lense litt, båten tar inn vatn på flo!"

Jeg snudde meg, vinket og nikket som om det var den mest naturlige beskjed i verden. For i hans univers var det helt normalt at alt som flyter, gjør det på et slags nådevis.

Og da jeg senere samme kveld satt hjemme, nyvasket og iført verdens mykeste sofapledd, kunne jeg ikke la være å smile ved tanken:

Det finnes mennesker som holder en hel verden

 flytende, bare ved å vite hvordan man slår en knute, tjærer et dekk – og spør med fullt alvor:

"Har du vært ombord?"

Og det er jammen ikke småtterier.

Ha en fin aften med vann under kjølen.