Bloggen min
I år når det er 50 år siden jeg og den lille familien. Mamma, pappa og jeg kom til Rypefjord er det for meg et fint jubileum.
De små veiene og gatene der ute i ytre Rypefjord.
Nedreveien der vi flyttet. Veita, mellomveien og svarthammeren.
Dette er veier og steder jeg alltid har i hjertet. Startet min ungdomstid der. Odd A, Vidar, Siv, Tove. Fine folk jeg ble kjent med. Noen er borte, noen bare i minnet. Fra huset der vi bodde kunne jeg se huset hennes.
Bernadette. Borte også hun. Ikke sånn borte, borte. Men fjern. Red inn i solnedgangen med "Djengis Kahn".
Siden så vi henne aldri igjen.
Hun kunne besøke meg. Ble jaget av en overbeskyttende far.
Opplevdes som en tid i kanossagang. Mellom intervjuer av en pedantisk far og hudfletting av religiøse fanatikere. Dette når man intetanende og kry gikk hånd i hånd opp stikkveien mellom kubakken og mellomveien.
En vakker og bekymringsløs tid.
Bare ligge lavt når en ble bedt opp til juling av "tøffingene" i den lille og tross alt fredelige grenda Ytre Rypefjord.
Og alt dette kommer tilbake til meg nå, som lyden av en gammel sang, en som sier "kjør langsomt gjennom gaten her".
For det var jo det vi gjorde, var det ikke? Vi kjørte langsomt, vi levde sakte.
Vi hadde tid til å høre på snøen når den falt, og vi visste hvor grusen lå løsest i veikanten.
Vi lærte oss vinden som kom fra klinka, og vi visste akkurat når det lukta tang, og når det bare var tyst.
Bernadette, hun luktet alltid såpe og nysnø.
Og i de korte stundene vi fikk, i skyggen av en streng far og en dømmende gud,
tok hun hånden min som om det var det mest naturlige i verden.
Som om verden kunne være sånn. Rolig. Rettferdig. Varm.
Tida gikk videre. Som tida alltid gjør.
Men for meg står den stille akkurat her. I dette lille veikrysset mellom vemod og takknemlighet.
Der jeg ser tilbake med både latter og litt gråtkvalt stemme.
For hvem skulle tro at femti år kunne gå så fort?
I dag, når jeg rusler gjennom minnene mine, så kjører jeg langsomt.
Jeg stopper ved hvert hushjørne og hilser på hvert smil jeg en gang kjente.
Noen av dem svarer, andre er bare skygger i vinduet.
Men alle er med meg. I hjertet. I Rypefjord.
Ha en minnerik kveld.