To plankebiter over et høl i bakken.
Symbolikken for meg når vi legger kista over graven med disse to toms fire liggende på tvers over hvilestedet hvor min gamle venn skal ligge,er til å føle på.
Han var egentlig rørlegger, men var vel så god snekker. I mine tanker var han alltid bærende på en plankebit.
Det kunne snekres og bankes sent og tidlig i og rundt det " Mathisenske Hjem". Lars var en driftig og arbeidssom fyr. Kompisen min var nesten aldri kledd i annet enn arbeidstøy.
Det var nok bare når han sov at verneskoa ble sparket i en krok. Man kunne ofte komme over at han tok en powernap i godstolen med snekkerbuksa på.
Det blir stadig tøffer når de rundt deg faller. Barndomsvenner forsvinner og vi innser at alderen har innhentet oss. De du tok som en selvfølge er ikke der lengre. En som har gått sammen med deg hele livet er borte. Lars er en sånn fyr.
Vi har bare noen ganske få år vært adskilt på grunn av jobber og eventyrlyst. Ellers har vi bodd i nabohuset til hverandre hele barndommen og oppveksten samt nå også som voksne helt frem til i dag.
Lars og jeg kjente hverandre på både godt og vondt. Men mest på godt og vi to har vært gjennom det meste av sysler som som ungdomstiden kunne tilby.
Kampen om kjærestene, fyllekulene på byen når vi skulle kjekke oss, men også utallige turer på sjø og land.
En gang som 12-13 åringer skulle vi på hytta i Tverrfjord. Det var slik at pappa Johan hadde bygd opp en koie i krattskogen oppe i Tverrfjorddalen. Vi skulle på overnatting. Jeg fikk låne far min sin lille passbåt og vi dro optimistisk i vei.
Vi hadde den gang ikke utviklet særlig talent for proviantering så en pose potetgull og ett par flasker solo ble turprovianten vi unnet oss på turen.
Etter noen timer klatring i trær og utforsking av maurtuer ble næringsbehovet for to karer i vekst så påtrengende at en pose potetchips ble alt for snau kost for et døgn på hytta.
Med halen mellom bena var det bare å returnere hjem på kvelden. Lengten etter havregryn og mammas kakao ble for overveldende.
Du veide ikke så mye på slutten for han hadde vært elendig ganske lenge. Smertene etter utallige operasjoner og følgeskader etter strålingen og medisiner hadde herjet voldsomt med kroppen din.
Vi rundt deg kunne ikke annet enn å bare være tilstedet. Aldri noensinne hørte jeg deg klage, aldri en tåre. Da jeg besøkte deg den siste gangen , en uke før du forlot. Da viste du en annen side. Du ville ned å ta en blås.
Jeg vil ikke plage disse pleierne her på sentret. Kan du trille meg ut sånn at jeg får noen trekk.
Den suren vinden som ofte jager gatene gjorde at jeg måtte pakke bena dine godt inn i dette vadmelspleddet du hadde rundt deg.
Jeg fikk for første gang i livet oppleve deg sentimental når du klagde over behandlingen du fikk fra enkelte av pleierne på dette "flaggskipet" av en anstalt her i byen.
Jeg ble sterkt rystet og beveget over hva du fortalte meg om oppførselen til noen av personalet ved denne "Kirkeparken ". Det ble ofte at du hoppet over måltidene før du visste hvem av betjeningen som kom på jobb. For når du kalte på dem så måtte de komme med en gang.
Jeg gråter aldri i begravelser, selv ikke da min far døde. Ikke for lenge etterpå måtte jeg grine. I dag måtte jeg felle en tåre for en god kamerat.
Han var ikke tung å bære, han var jo min bror.
Hvil i fred kompis.
" The road is long With many a winding turn
That leads us to who knows where, who knows where
But I'm strong Strong enough to carry him He ain't heavy, he's my brother."