Hitlers armer er lange.
Jeg pleier definere meg selv som 2.generasjons krigsoffer.
Dette for å ha ligget under for krigstraumer påført i tidlig barndom. Har ligget å hørt på en far som ropte og skrek på natten.
"Skyt, skyt, skyt for helvette!"
"Dæven, så du hvordan han datt?"
Da hadde han akkurat skutt en tysker. Trådde på brystkassa hans for å sjekke om han var død.
"Stønn nå din fan!", når soldaten utåndet av trykket fra foten.
Så stakk man hånda inn under uniformen for å lette soldatene for sjokolade og annet spiselig.
På Narvikfronten og Bjørnfjell i disse fatale april-maidagene, så frøs og sultet de norske soldatene. Forsyningslinjene var brutt og de norske måtte klare seg selv.
Kommunikasjonen mellom troppene i den norske leiren fungerte ikke. Soldatene løp litt rundt som hodeløs høns. Uten å vite hvem som var venn eller fiende.
En av våre naboer rett over veien ved barndomshjemmet fikk betale for dette. Han ble skutt i beinet av sine egne under en retrett. Han overlevde med nød og neppe ved å signaliser med armen mot de skyteklare, slitne og vettskremte krigskameratene.
På tross av disse ukoordinerte angrepene fra norsk side klarte de mot alle odds å presse tyskerne til retrett.
At disse soldatene fra Altabataljonens 2.bergartilleri var fra nord og vante med usle forhold, samt klare seg i tøffe tider. Vante med å trosse kulde og næringsfattig mat ble senere brukt mot dem.
Når disse skulle søke krigspensjon var det bare ganske få som fikk aksept.
Argumentet ," Disse folkene var vante med kalde og usle tilværelser, samt dette med å overleve under barske forhold".
Dermed behøvde ikke soldatene noe økonomisk kompensasjon for sin innsats for fedrelandet.
Far min var en helt klar kandidat for å gå gjennom nåløyet. Hans talegaver under intervjuet overbeviste saksbehandleren fra krigspensjonsfondet og pappa kunne smykke seg med en pen sum dengang på åttitallet samt også god tillegg på den månedlige pensjonen livet ut. Dette noe også mamma nyter godt av på sin pensjon livet ut.
Noe har hun da fått for å være sjelesørger for en traumatisert ektemann hele hans liv.
Alt dette fikk jeg være med på. Utallige brutte netter. Utallige "redningsaksjoner" for å dekke over følger av en krigsveterans delirium. Han som aldri fikk noe traumebehandling fra den norske stat.
Dette måtte jeg ta. Uten så mye som en krone i krigserstatning.
Jeg sitter bare igjen med annenhånds opplevelser fra Narvikslaget. Samt en delvis ødelagt barndom.
Vonde minner som dukker opp og vekker deg om natten. Trangen til å ville slå. Stryke de over fjeset med en knyttet hånd, alle de som gjorde deg urett og satte deg i traumatiske situasjoner den gang.
Da filmen om Narvikslaget skulle på kinoene og traileren som først ble vist på TV ble vist første gang, da bare gråt jeg og klarte ikke se hele den korte snutten som var laget.
Jeg så senere filmen i sin helhet. Dette var romantikk og ikke i nærheten av "min" krig i Narvikslaget.
Alt for Norge.