There ain't no cure for love.

Dette synger Leonard Cohen så sjelsfullt om kjærligheten. Og hvem skulle vel ikke ønske seg en kur for det også, en liten tablett for å døyve savn, stanse sjalusi, eller tørke ut det hjerteslitet som noen ganger hører med.

Men kjærligheten er, som vi vet, både sårbar og sterk, lunefull og livsviktig – og kanskje nettopp derfor verdt å synge om.

Men det finnes også andre ting det ikke finnes noen kur for. Noen langt mer brutale, som ikke lar seg skrive inn i poesi like lett.

 I et TV-program ser jeg Gerhard Helskog og Ivar Dyrhaug. To kjente og kjære fjes, to karer med ordet i sin makt og lyset i sin scene.

Nå begge merket av noe som gjør dem stillere, skjelvende – Parkinsons sykdom.

Og der står vi da – med vaklevorne kropper og vakre minner. For Parkinson er ingen ramp i et hjørne, ingen plageånd som roper høyt og går videre. Den kommer stille, sniker seg inn i hendene dine og sier: «Nå skal vi samarbeide, du og jeg.» Og så samarbeider man, da – mot sin vilje.

Med kopper som rister, knapper som nekter å kneppes, og skritt som plutselig ikke vil være med.

Det er en sykdom som napper i det som gjør oss menneskelige – evnen til å bevege oss fritt, uttrykke oss klart, være trygge i kroppen vår. Og den napper sakte. Det er noe urettferdig i det langsomme. Du får tid til å merke alt du mister, i sakte kino.

Men midt i dette fins det lys. Ikke kur – men kraft. I et smil, i et forsøk på å le av egne krumspring, i den modige viljen til å stå frem og si: «Dette er meg nå – men jeg er her fortsatt.»

Og kanskje er det her Cohen og Parkinson møtes. I det kjærligheten og sykdommen har felles: De river og sliter, men de vitner også om at vi lever. Vi elsker, vi frykter, vi lengter. Og vi kjemper. Med en rystende hånd – og et bankende hjerte.

Ha en stødig neve og hold deg frisk.

"Det er makt i de foldede hender

I seg selv er de svake og små

Men mot allmaktens gud du dem vender

Han har lovet at svar skal du få.."