Da jeg vokste opp sånn på begynnelsen av 60 tallet var det ikke TV.
Vi som var små den gangen måtte nøye oss med radioen.
Det var å benke seg foran vår store Radionett.
Denne mahognyfargede digre kassa med høyttaler kledd i tøystoff og bredt søkevindu i glass, som dekket hele bredden på kassa.
To store knapper på hver side , hvor den høyre var til volum og den venstre fungerte som søkehjul. Eller var det motsatt, skitt samme det.
Ved å vri denne att og fram styrte man søkepila og bestemte hvilken stasjon en ville høre på.
Det som var aktuelt for oss var jo helst lørdagsbarnetimen.
Da satt vi der og pattet på en solo med spikerhull i korken for at brusen skulle vare lengst mulig.
Altenativt var det å klemme på en appelsin som mamma hadde fjernet stilken på ved å lage rundt hull øverst i skallet. I dette hullet hadde hun stukket en sukkerbit eller to og vips så hadde vi lørdagsgodterier den neste halve timen.
Men dette var nå ett sidesprang. En digresjon som vi kaller det.
Lørdagsbarnetimen var høydepunktet med sjonkel Rolf , onkel Lauritz og kanskje også tante Ragne.
Hørespillene var alltid i skuddet. Stompa serien husker vi alle.
Det som jeg husker aller mest er sketsjene med onkel Per og Doffen. Syntes den gang Doffen var en teit og irriterende tulling. Når jeg hører på dette i dag kan jeg le og koser meg storlig over Einar Sissner som gir liv til Doffenfiguren.
En av de morssome sketsjene er når Doffen spør onkel Per om leveren.
Det ligger også mange av dissegamle sketsjene ute på youtube. Det er bare og lene seg tilbake å lytte for oss som husker tilbake og liker de gamle historiene.
Ha fin mandag dere.